Side ved side. I Chile.

En flittig syssel blant det fotballinteresserte publikum i Kroatia, Serbia, Bosnia-Hercegovina og de øvrige statene som tidligere utgjorde Jugoslavia er å sette opp det ultimate drømmelag slik et jugoslavisk landslag kunne ha sett ut i dag dersom Socijalistička Federativna Republika Jugoslavija fortsatt hadde vært en realitet. Felles for de fleste av disse tankeeksperimentene er hvor sterke mannskapene i så fall ville ha sett ut på papiret. Og så begynner man å lure? Kunne man gått hele veien? Kunne man vunnet EM og VM med et mannskap der Vidic, Dzeko, Pandev, Modric, Vucinic og Handanovic utgjorde laget? Svaret på det får man aldri, men like før Jugoslavia ble stykket opp på begynnelsen av 90-tallet fikk man likevel en sterk indikator på det gryende potensialet som ville ha ligget i et felles landslag gjennom 90- og 2000-tallet. Nærmere bestemt i 1987. Under U20-VM i Chile. Da kroater, bosniere og serbere m.m fortsatt sto side ved side. Og ble verdensmestere.

U20 Jugoslavia, 1987

De fleste landslag har sine gylne generasjoner. Årganger som av en eller annen grunn vokser seg bedre enn de tidligere. Jugoslavia hadde også det – nærmere bestemt årgangene 68 og 69. Generasjonen som på slutten av 80-tallet var betraktet som verdens beste juniorlandslag, men som med oppløsningen av Jugoslavia aldri skulle få vist seg frem for verden på en skikkelig måte. I det minste ikke sammen. Paradoksalt nok hadde det jugoslaviske fotballforbundet tatt relativt enkelt på det nært forestående U20-mesterskapet i Chile høsten 1987. Flere av spillerne som ville hatt en selvsagt plass i troppen som satte kurs for sluttspillet i oktober dette året ble heller igjen hjemme. Fordi man mente spill i jugoslavisk serie var bedre for utviklingen enn matchingen man ville få i Chile. Ergo satt det ingen Alen Boksic på flyet som satte kurs for Santiago. Eller Vladimir Jugovic for den del. Og ingen Sinisa Mihajlovic.

Spillerne som dro skulle derimot levere varene. Til gangs. Aldri har et lag scoret flere mål i det innledende gruppespillet enn det Jugoslavia skulle komme til å gjøre i dette mesterskapet. På sin vei mot troféet skulle man dessuten både slå ut regjerende mester Brasil og i løpet av mesterskapet også beseire samtlige av de tre øvrige semifinalistene. For liksom å fjerne enhver tvil. Foran 67 000 elleville chilenske hjemmesupportere på tribunen i Santiago hadde vertsnasjonen blitt beseiret med 4-2 i åpningskampen av det innledende gruppespillet. Så gjorde man kort prosess på Australias håpefulle ved å vinne 4-0 fire dager senere før Togo fikk like mange baklengs i 4-1 seieren som avrundet de tre innledende kampene. Statistiskken viste 3 kamper – 3 seiere. Og 12-3 i målforskjell. Jugoslavias festfotball hadde satt standarden for de øvrige lagene i mesterskapet.

Robert Prosinecki

I kvartfinalen ventet Brasil. De regjerende mestere fra mesterskapet i Russland to år tidligere. Alcindo hadde gitt sør-amerikanerne ledelsen like før pause, men en redusering av en 18 år gammel spiss ved navn Predrag Mijatovic hadde brakt jugoslavene inn igjen i oppgjøret. Et minutt før full tid får Jugoslavia frispark. Distanse: ca. 20 meter. Eksekutør: Robert Prosinecki. Også han 18 på dette tidspunktet. Brasilianerne setter fem man i mur. Forgjeves. For Prosinecki gjør som han siden skulle gjøre ved flere anledninger gjennom 90-tallet. Silkemykt skrur han ballen over muren og opp i den brasilianske keeperens høyre vinkel. Utagbart. Den brasilianske sisteskansen løfter knapt hendene for å forsøke. 2-1 og en jugoslavisk lyslugg løper over hele banen med lagkameratene halsende etter seg. Vel vitende om at kampen er avgjort og at semifinale venter.

På motsatt side på Estadio Nacional i Santiago den 23. oktober 1987 sto DDR. Deutsche Demokratische Republik. Med spillere som Dirk Schuster, Dariusz Wosz og Mattias Sammer å vise til. De blivende Bundesliga-profilene til tross – det skulle ikke vise seg å holde. Riktignok utligner Sammer jugoslavenes tidlige ledelse, men 20 minutter før slutt er en ung spiss fremme med pannebrasken og sender Jugoslavia tilbake i ledelsen. En 19-åring. Ved navn Davor Suker. Nærmere presentasjon unødvendig. Og jugoslavene er klare for finalen. Mot nok et Tyskland. Denne gang Forbundsrepublikken. Ledet av Berti Vogts og med Michael Preetz, Detlev Dammeier, Andras Möller, Knut Reinhart og Marcel Witeczek som fremtidige Bundesliga-navn å dra veksler på i den avgjørende kampen. At jugoslavene hadde både Robert Prosinecki og Predrag Mijatovic avstengt gjorde ikke vest-tyskernes favorittstempel noe mindre. Men de håndterte det ikke.

Boban, Prosinecki og VM-troféet

Fem minutter før slutt i den utsolgte finalen kunne de 65 000 chilenerne på tribunen se de blå, hvite og rødes kaptein gi Titos sønner ledelsen. En tynn og hengslete midtbanegeneral ved navn Zvonimir Boban. Også han 19. Jugoslavia har grepet om VM-tittelen. Praktisk talt begge hender rundt pokalen. Eller har de det? To minutter senere får tyskerne straffe og toppscorer Witeczek bringer Tyskland tilbake i kampen. 1-1. Så nære – men samtidig så langt unna for jugoslavene. Kampen går til straffespark. Marcel Witeczek er førstemann ut. Eksekutøren i ordinær spilletid. Witeckzek bommer.  Jugoslavene setter sine. I tur og orden går de frem og banker alle sine forsøk inn bak Uwe Brunn i det tyske målet og til slutt er det opp til Zvonimir Boban å sette spikeren i den tyske kista og avgjøre det hele. Den blivende kroatiske kaptein gjør ingen feil. Ballen sniker seg inn nede ved Brunns høyre stolperot og som Prosinecki hadde gjort før han etter scoringen mot Brasil kunne Boban sette kurs for cornerflagget. I ellevill glede. Fulgt av lagkamerater, støtteapparat og ledere som ville feire VM-gullet.

Jugoslavia hadde riktignok vunnet OL-turneringen i 1960 og siden det uoffisielle europamesterskapet for U21-landslag i 1978, men dette var første gang man i landslagssammenheng vant en tittel der alle konkurrerte på lik linje. Hvordan kunne det ha seg? Sett i ettertid er det få som burde ha latt seg overraske. Man visste det riktignok ikke dengang, men jugoslavenes mannskap i disse oktoberdagene i 1987 rommet så mange navn som siden skulle sette sitt preg på klubb- og landslagsfotballen de neste 10-15 årene at det til tross for fraværet av Boksic, Mihajlovic og Jugovic er smått utrolig lesning man finner ved å studere lagoppstillingene. Robert Prosinecki er allerede nevnt. Midtbanevirituosen som var dette mesterskapets store stjerne og fortjent rok med seg utmerkelsen om turneringens beste spiller – i tillegg til VM-troféet.

Branko Brnovic

To år senere skulle Prosinecki ta steget opp på Jugoslavias landslag, spille VM-turneringen i 1990, vinne Champions League med Røde Stjerne og siden spille 49 landskamper for Kroatia mellom 1994 og 2002. En kroatisk landslagskarriere som kulminerte med VM-bronsen i 1998. Med seg på midtbanen både i Chile og senere for det jugoslaviske og kroatiske landslaget hadde han Zvonimir Boban. Et blivende ikon på kroatenes landslag gjennom hele 90-tallet og med tilsammen 51 opptredener i sjakkmønstret trøye. I tillegg til ti sesonger for AC Milan og Champions League-tittel i 1994. På midten fant man også Branko Brnovic. Opprinnelig fra Titograd (i dag: Podgorica) i Montenegro og hyppig inventar for Serbia-Montenegro utover 90-tallet. En meget solid spiller som dessuten skulle skape seg et navn hos Espanyol og i spansk fotball gjennom flere sesonger.

Lengst fremme hos jugoslavene i 1987 fant man Davor Suker og Predrag Mijatovic. Blivende landslagsspillere det også. Først for Jugoslavia men siden for henholdsvis Kroatia og Serbia-Montenegro. Mellom 1996 og 1999 utgjorde den gamle spisskonstellasjonen siden også angrepsrekken i Real Madrid etter at begge to innen den tid allerede hadde vist seg som notoriske måljegere andre steder i Spania. Suker i Sevilla. Mijatovic i Valencia. Ruvende i midtforsvaret fant man Igor Stimac. En av de eldste på dette U20-laget og blivende bauta for såvel Kroatia som Derby County og West Ham de neste 15 årene. Som hans makker – Gordan Petrovic. Serbisk midtstopper som skulle få fire landskamper for Jugoslavia/Serbia-Montenegro og tjenestegjøre for både Rangers og Hearts blant en rekke klubber på øyriket. Ute til venstre fant man Robert Jarni. Enda en kroat. Og blivende landslagsspiller. Først for Jugoslavia (VM 1990) og siden som europeisk landslagsfotballs kanskje aller mest skuddfarlige venstreback for Kroatia gjennom hele 90-tallet.

Robert Jarni og Davor Suker

Av Jugoslavias foretrukne start-11`r i Chile i 1987 var det kun én spiller som ikke skulle få erfare landslagsfotball som seniorspiller. Zoran Mijucic. De øvrige skulle alle ta steget opp til det felles jugoslaviske landslaget og/eller bli å se i aksjon for en av de nyopprettede statene. Keeperen Dragoje Lekovic skulle representere Jugoslavia og Serbia/Montengero mens forsvarsspiller Dubravko Pavlicic fikk 22 landskamper for Kroatia. Og hva med Bosnia-Hercegovina? Var de representert på dette laget? Javisst. Tomislav Piplica var reservekeeper i Chile. Dengang hjemmehørende i Iskra Bugojno men siden kultkeeper for Energie Cottbus og det bosnisk-hercegovinske landslaget. I dag også keepertrener for sistnevnte. Dessuten hadde FK Zeljeznicar Milan Pavlovic på plass blant verdensmesterne. 19-åringen som fikk i oppgave å erstatte playmakeren Robert Prosinecki i finalen. Og som gjorde det med bravur.

Med 90-tallets konflikt ble spillerne spredt for alle vinder. Majoriteten skulle danne ryggraden i Kroatias suksessfulle landslag de neste årene mens Mijatovic, Brnovic, Lekovic og Petric skulle bli å se i aksjon for det serbisk/-montenegrinske landslaget. Skjebnen ville det dessuten slik at Kroatia og Serbia/Montenegro havnet i samme kvalifiseringsgruppe før EM-sluttspillet i 2000 etterlatende tidligere lagkamerater på hver sin side i det som på dette tidspunktet (1999) var svært betente møter mellom de to landene. Plutselig sto Boban, Prosinecki og Suker overfor sin tidligere landsmann Mijatovic. Slik også hjemmesitterne Boksic, Mihajlovic og Jugovic gjorde det.  12 år etter at man som landets gylne generasjon høstet jugoslavisk fotballs største triumf var man nå bitre rivaler i de mest ladede landskamper på det europeiske kontinentet noen sinne og hvor hele registeret – glede, sorg, vemod og sinne – var tilstede. Både blant supportere og blant spillere. Men én gang i tiden vant man sammen. Én gang i tiden sto man side ved side. For Jugoslavia. I Chile.

Posted in: Sidesprang